Rip Gil Scott-Heron

En av mine favorittpersoner og ungdomsidoler er død. Mannen ofte omtalt som «The Godfather of Rap» gikk bort denne helga.

Gil Scott-Heron, suverent mest kjent for den ovenstående låta ”The Revolution Will Not Be Televised” unnslipper aldri min favorittliste over bra folk. Han er nemlig en fabelaktig fyr, med mye mer på merittlista enn låta over.

I åttende klasse ble jeg som del av et skoleprogram utplassert på Tellus Radio hvor jeg «jobbet» noen timer i uka for hiphopradioprogrammet til Martin Bjørnersen. Anmelder, DJ og musikk-autisten MT fra narkoblokka på Grorud introduserte meg der til en masse ny (les: gammel) musikk (og bidro også til at jeg nesten sammenhengende siden da har drevet radioprogram). Blant annet kjøpte jeg en samle-cd med Gil Scott-Herons «hits», en av sikkert førti forskjellige kompilasjoner, av Martin. Det traff meg mitt i hjertet, på flere plan. «Pieces of a man», «Lady day», «Home is where the hatred is», «Whitey on the moon» og selvfølgelig Scott-Herons største hit «The Revolution Will Not Be Televised». Martin Bjørnersen kan og bør skrive lengre og bedre om mannen enn meg, men jeg skal likevel skrive bittelitt.

Gil Scott-Heron skulle komme til å bli mitt første store musikeridol utenfor hiphop. Det vil si, på en måte var det ikke mest musikken til mannen som var det beste, det var helt enkelt han. Måten han formulerte seg på, nedenfra-blikket han så verden med og den kompliserte karakteren han var. Men jeg husker at jeg på et tidspunkt på midten av nittitallet mente at jeg digga «rap og Gil Scott-Heron». Det var det jeg hørte på. Pluss minus.

Skru fram til år totusen. Vi er fem norske writere på interrail i Barcelona, tilfeldigvis innom en liten platebutikk i byens mange bakgater, da vi oppdager at mannen spiller konsert samme kveld i Badalona, en drøy times tid utenfor Katalonyas hovedstad. Vel der ute stakk vi oss ganske ut blant den ellers voksne spanske mengden som først og fremst var der for å se det cubanske oppvarmingsbandet spille salsa. Vi venta lenge og spente men ikke forgjeves. Gil Scott-Heron kom på scenen med et band som på alle måter så ut som om de hadde vært med hele veien siden den første plata «Smalltalk on «. Bassisten som stødig hadde fulgt karriæren hans. En trommis med dreadlocks i det gråe håret, som var så gammel og sliten at han tre ganger i løpet av konserten prøvde å stikke av fra scenen. Viftende med armene signaliserte han at han ikke orka mer, mens Gil Scott-Heron måtte løpe etter bak og trekke ham. Konserten var en av de av jeg kommer til å huske best ut livet, selv om den var mer fest enn tekst. «Oh from Norway, really?» sa en lett bedduget Gil. Han trodde kanskje vi var kommet helt ditt for konserten, men jeg rettet ikke. Vi håndhilste. Så dro alle hver vår vei for å male byen rød.

Sjøl kategorieserer han seg sjøl som en ”bluestologist” – en ukurant tittel passende for en ukurant mann. For det er vel først og fremst sjel det lyser langveis av mannen. Ikke som bare musiker, men også forfatter og poet. Sjøl om det er det siste han kanskje utmerker seg mest som, også i musikken, er bøkene hans sjelfulle og skarpt skrevne bøker fra bunnen i det amerikanske samfunnet. Bøkene ”The Vulture” og ”The Nigger Factory” som på mange måter er veldig forskjellige men begge gode, og begge å få kjøpt i Norge i en felles pocketbok på engelsk. Det er nok også samlingen av dikt og tekster, som jeg kjøpte da han spilte konsert i Oslo for et par år siden. Men mest av alt anbefaler jeg den underlige lille «filmen» hans, en blanding av litt musikk, snakk og scener som den under hvor Gil bare går rundt med en kassettspiller og tidvis snakker, tidvis synger.

Gil Scott-Heron ga verden et skråblikk oppover, og inspirerte mange rappere og andre på måten han tenkte og formulerte. Selv om revolusjonen i år ettertrykkelig har blitt televisert lever både poenget og ettermælet hans videre.

Skrevet av Don Martin 28 mai, noen tusen meter over Midt-Norge