Hva er ille nok for Norge?

(Bildet tatt fra http://www.asylmarsj.no).

Hva skal egentlig til for at norske myndigheter syns det er utrykt nok i et land til at en flyktning derfra skal kunne få asyl hos oss? At vedkommende allerede har blitt torturert til døde i hjemlandet sitt? Noen ganger kan det virke sånn.

Norske myndigheter synes det er trykt nok å sende flyktninger tilbake til Irak. At landet er okkupert av historiens største voldsmaskineri, som blindt famler rundt i en borgerkrig de åpenbart ikke skjønner hverken inn eller ut av mens den ene tortur- og korrupsjonsskandalen etter den andre braser ut av skapet, er tydeligvis intet argument mot at det er greit å tvangsdeportere flyktninger tilbake slagmarken.

Norske myndigheter tvangsutsender folk hjem til Somalia. At landet har vært uten lov og orden i tolv år, at store deler av landet styres av banditter og krigsherrer som farer så brutalt fram at den framvoksende talibanlignende bevegelsen – som at på til nå er i ferd med å få i gang full krig med naboene – nærmest virker som et bra og stabilt alternativ, hindrer ikke norsk politi i å sette folk på flyet tilbake. Norsk politi sjøl tør ikke følge dem ned ditt, men det er nå en annen sak (1).

Norske myndigheter deporterer folk til Afghanistan. Maken til krigsherjet land har historien knapt kjent, hvor den ene tragedien tilsynelatende bare avløses av en ny. Finnes det et herrefolk som ikke har gjort sitt for å ødelegge mulighetene for dette landet til noensinne å bli et fredelig sted?

(Og så kaller Fremskrittspartiet og Rune Gerhardsen oss som protestere mot innvandringspolitikken for naive?)

Selv om norske soldater altså er i krig i Afghanistan mener de samtidig at folk som har risikert sine liv til fots for å komme seg vekk derfra juger når de hevder landet ikke er trykt.

Selv når disse flyktningene sultestreiker for å få bli i Norge, en selvpåført smertefull aksjon som setter egen helse og liv i fare, veit norske politikere og byråkrater bedre enn dem hvordan det er å leve i Afghanistan.

Så nå, etter at 190 av de tidligere sultestreikende afghanerne har blitt tvangsdeportert, har de som norske myndigheter ennå ikke har rukket å kaste ut gått til fots fra Trondheim til Oslo for å demonstrere for hva de mener og hvor seriøst de mener det. En av de gikk pilegrimsleden på krykker under parolen “Ikke send oss tilbake til krigen”. Det slår i alle fall meg at hvis det var helt okei for dem å dra tilbake til Afghanistan, hadde de kanskje funnet på noe litt mer avslappende å bruke tida si på. Når de kom fram til Stortinget i Oslo ventet norsk politi til det ikke var så mange tilskuere før de slo til. (Eller kanskje ventet de bare på at FNs internasjonale markeringsdag for flyktninger var over?)

Hvis det var sånn at det ikke var full krig i Afghanistan, og at store deler av landet ikke var i enten fullstendig lovløshet eller styrt av krigsherrer, hvorfor i all verden holder disse folka på som dette? Hvis du mener så inderlig intenst at du må bo i Norge at du utsetter deg sjøl for alle slags bestrebelser må det jo være en grunn for det. De afghanske flyktningene har gått mye lengre enn det de fleste av oss ville vært villige til for å få fortsette å bo i Norge. Hvorfor skulle de holdt på sånn hvis det ikke var fare for deres liv? For gøy?

Det er ikke fred og fordragelighet i Afghanistan. Tvert imot. Hva skal til for at det er ille nok for norske politikere? Og hvorfor er det så påtvingende viktig å sende disse folka ut av landet vårt?

Les mer om de afghanske flyktningene som nå tvangsdeporteres på deres egen side asylmarsj.no.

(1 Dagsavisen skrev 17. August 2006 at «Norge trosser FNs høykommissær for flyktninger og tvangssender asylsøkere til Somalias hovedstad. Norsk politi våger ikke å ledsage somalierne helt fram av frykt for sine egne liv«. Artikkelen ligger ikke lenger ute på nett.)