Audun Vingers kronikk «Alle skal med» i DN 02.01.12 etterlyser opprør og guts fra norske artister. Han mener at musikklivet er blitt for servilt, trygt og pent. Vinger treffer blink i kritikken, men hans foreskrevne medisin er dårlig.
Vi har en ganske dårlig musikkkritikk i Norge. Dette er skummelt å si som musiker, for er jeg ikke egentlig bare sur for dårlige anmeldelser? Beviser ikke det bare at musikkjournalistene har gjort jobben sin, treffi blink og klart å såre en artist?
Jeg har hatt mine runder med musikkjournalister. Blant dem finnes faglig inkompetente, dårlige oppdratte, og selvfølgelig dårlige penner. Jeg har blitt sur for dårlige anmeldelser. Jeg har blitt misfornøyd med gode, men inkompetente anmeldelser. Etter snart 20 år som musiker har jeg erfaring med alle tenkelige terningkast.
Tyder min motvilje mot musikkjournalister ikke på en sunn distanse og en uavhengighet fra pressekorpset?
Nei. Motviljen fører til at artister blir blinde for innspill. Musikkjournalistene blir uhyre lette å avfeie, og ingenting de sier trenger vi å ta alvorlig. Faglig dårlig musikkjournalistikk svekker musikkritikkens inflytelse, og vi trenger musikkjournalistikk. Rettere sagt: Vi trenger en bedre musikkjournalistikk.
Den nåværende instruksen til musikkjournalistene synes å være som forbruksrådgivere, de skal anbefale og velge blant utgitte produkter. Se på den skarpe og frekke pennen til Thomas Talseth i VG, for eksempel. Se så sint han er, så bitende sarkastisk, og så lynende intelligent. Måten denne godt voksne brautende mannen skjeller ut en stakkars talentløs ungjente som håper at vi skal like sangene hennes minner oss alle om ekte rock’n'roll!
Vingers medisin er mer av det samme; en hardere, mer aggressivt kritisk forbruksrådgiving.
Det sørgelige er at vi trenger musikkjournalistikk. Artister og bransje fokuserer nødvendighvis på sin egen karriere og sin musikk. Hvem skal ha det overordna blikket? Hvem skal peke ut veien framover? Hvem skal påpeke svakheter og mangler for musikklivet i sin helhet? Vinger mener at det vi trenger er «…noen som kan si til Maria Mena og Ingrid Olava: ‘Hold kjeft. Drittkjerring’».
En av de historiske dynamikkene i populærkultur er nettopp at ekte opprør kan erstattes med et overfladisk rampegutt-opprør. I stedet for å si det som trengs å sies i dagens situasjon, så kan artister banne litt ekstra drøyt, spøke med voldtekt, vise uhørt mye hud, eller røre ved andre ufarlige tabuer som kan skape litt av den samme energien. I mangel på opprør etterlyser Vinger dårlig oppførsel. Dårligere oppdratte musikkjournalister.
Maria Mena og Ingrid Olava graver dypt i sjela si og gir oss det absolutt vakreste de klarer. Som takk for denne innsatsen ønsker Vinger seg utskjelling og fornærmelser. Det forsterker den destruktive dynamikken hvor de som skriver om musikk er fiendene til de som lager den. Jeg ønsker meg en musikkritikk som faktisk kan lære artistene noe. Hvis redaksjonene nå absolutt krever terningkast, så bør ihvertfall journalistene sette seg inn i musikken og faktisk dele det de kan med oss.
Og jeg skal dele en hemmelighet med det norske anmelderkorps: grunnen til at vi musikere er (hemmelig) opptatt av anmeldelser, er at vi drømmer om at arbeidet vårt skal bli sett. Vi lengter etter å bli analysert i dybden, at noen skal forstå skivene og lære oss noe om våre egne verk.
Dette har jeg ikke opplevd som musiker, men som forfatter og til og med som oversetter har jeg opplevd det. Jeg tror grunnen til det er at musikkjournalistikken ikke tar seg sjøl helt på alvor. Ikke like på alvor som litteraturkritikken tar seg.
For 2012 håper jeg «drittkjerringene» ikke holder kjeft et øyeblikk, og at musikkjournalistikken tar seg sjøl mer på alvor, så vi andre kan det også.
Elling Fragatas, Gatas Parlament
Andre ting av Elling Fragatas
- Jester og Pats One skværer opp - May 15th, 2013
- Gatas skoleturne våren 2013 - April 7th, 2013
- Rapvalg - April 2nd, 2013
- Gatas Parlament til årets fredsprisgalla - April 1st, 2013
- Så Oslo du kan kalle meg for Nilsen... - March 13th, 2013
Jass, flott artikkel!
Har du skifta navn for real eller er det artistnavnet som har utvikla seg?
Bra skrevet Elling!
hei Elling!
bra, konstruktivt innspill i diskusjonen, som ikke er uviktig (spesielt ikke for meg som musikkanmelder).
slik jeg ser det er det ikke noen motsetning mellom at artister blir bevisstgjort sin rolle og tilløp (eller mangel på tilløp) til servilitet og publikumsfrieri, og at (musikk)journalister blir bevisstgjort sine ditto.
når Vinger skriver «hold kjeft» så leser jeg det som det det er: en parafrasering av Natt & Dags notoriske enlinjes Anne Grethe Preus-anmeldelse «hold kjeft, drittkjerring!» – en anmeldelse jeg regner med du kjenner til, men som kanskje ikke alle vet om eller husker.
så episoden blir jo stilt opp som en arketyp eller et symbol på en journalist som ikke løper i flokk med resten; poenget er neppe å peke på det som en ideel ytring eller form.
om vi aksepterer det språklige bildet, og ser på den underliggende oppfordringa om en mer selvstendig og kritisk musikkjournalistikk, så tror jeg ikke du og Vinger står så langt fra hverandre. (men det vet du bedre enn jeg gjør, så klart.)
man kan jo være enig om idealer for både utøvelse av musikeryrket og journalistyrket. og både musikere og journalister kommer i flere typer og kvaliteter. vi har generalistene (som journalister flest er; og det samme er idol-deltakere og (mange) sessionmusikere), og så har vi de som er «sære» og/eller har stor spisskompetanse.
fra begge yrkene må vi nesten forvente at de som leverer bidragene som gir de største a-ha-opplevelsene eller setter de viktigste avtrykkene på verden rundt seg gjerne er de som både har stor spisskompetanse og utfører godt «håndverk».
de gode generalistene utmerker seg vel mest med at de forblir mer anonyme enn selve produktet de er med på å skape. mens fra de som ikke har det fag-/håndverksmessige på stell lages det væl mye ræl uansett ambisjonene – både av journalister og musikere.
(og så må vi så klart alle kjenne og skjønne de strukturelle forutsetningene som er til stede for yrkesutøvelsen. som anmelder kan jeg peke på tilgjengelige ressurser som tid (både lytting og skriving) og spalteplass som faktorer som nødvendigvis begrenser ambisjonene. artister har jo tilsvarende rammer som styrer og begrenser utfoldelsen.)
kort sagt: søppel må vi forvente fra begge hold. spørsmålet er om det er nyttig – og spesielt nyttig akkurat nå, som Vinger mener – med en bevisstgjøring av rollene til artister og journalister.
jeg tror naivt nok at det stadig er nyttig å diskutere den underliggende etikken i begge leire
om det kommer noe konstruktivt ut av debatten er jeg nysgjerrig på. det er vel gjerne på et mer individuelt nivå at det gir utslag, vil jeg tro.
Vi trenger ikke musikkjournalisme i tabloid form
flott skrevet. selv tror jeg man kan gå i dybden uten fagutdanning, og være grei uten oppdragelse. vi trenger hjerte og integritet, ikke posering og ukeblad, Vinger og alle.