Første gang jeg møtte Tron var på Schous Corner. Han lagde da et radioprogram om språk, tror jeg, og ville intervjue meg om hvordan jeg snakka fordi jeg var ungdom og forstadsgutt. Tre ting gjorde sterkt inntrykk på meg den dagen: At han spiste tartar-smørbrød på en brun pub, at han i likhet med meg hadde lue på inne og at han faktisk hørte etter hva jeg sa. Altså til tross for at han var en voksen mann og jeg en luehavende femtenåring. Sånn cirka. Jeg kommer til å huske Tron som kanskje den første voksne utenfor min familie som tok meg helt på alvor, uten en «jeg-er-voksen-og-veit-alt-og-du-er-ikke»-holdning. Derfor ble vi venner.

Siden skulle det vise seg at Tron visste «alt», sjøl om han jo flittig benekta det. Jeg kommer til å huske Tron som den eneste jeg har møtt som på to- eller tremannshånd kunne prate uavbrutt i mer enn to timer uten at de tilhørende oppfatta det som ekstremt uhøflig. Noen gjorde sikkert det også. Men jeg så det som et spennende privilegium å ofte spise middag med Tron, mens han holdt foredrag om praktisk talt hva som helst. Jeg husker for eksempel at jeg møtte Tron over kinamat en halv time etter at jeg hadde vært på forelesning om lingvistikk for første gang. Jeg syntes forelesningen hadde vært sjokkerende dårlig, usammenhengende og anti-engasjerende. Hva det handla om har jeg glemt, men jeg husker Trons typiske svar da jeg spurte han om hva han visste om saken. «ALTSÅ, jeg har jo ikke studdert, men…» Deretter fulgte en så nøye og engasjerende forelesning om lingvistikk at jeg resten av det semesteret ikke åpnet boka. Ingen andre jeg veit om kunne kombinere engasjement for kunnskap med å være engasjerende på den måten Tron kunne.


Under min fartstid på forskjellige plan i Rød Ungdom hjalp Tron meg også masse. Ikke bare med råd og terapi, men når jeg mang en gang dreit på draget og for eksempel hadde glemt å planlegge møter og konferansedeler. Da kom Tron i sin tyske bil og spurte så lavt han kunne hva det var jeg trengte innledning om. På strak arm talte deretter Tron, og alle tok notater. Jeg husker spesielt en intern organisatorisk konferanse hvor Tron snakket om feil han hadde vært med å finne på i AKP som vi ikke burde gjøre. Han fortalte om hvordan de i Sentralkomiteen hadde bestemt et visst antall saker alle medlemmer skulle ta opp i sine lokale fagforeninger. Men når Tron seinere den uka sjøl møtte opp i fagforeningsmøtet på bryggeriet han jobba på skjønte han at å følge direktivet ville i foreninga ha samme effekten som «å ta av seg buksa og ha BUKSA PÅ HUE!» Det har jeg tatt til meg som en leveregel.


Det sies om Tron at han var brutal mot partifeller og fiender på søttitallet. Jeg kjente en annen Tron. En av mange ganger under de årene jeg jobba for Tron med blant annet nettstedet Under en stein i skogen og ikke hadde gjort det jeg skulle, prøvde jeg det beste jeg kunne å gjemme meg. Jeg våknet til en telefonsvarer hvor Tron ropte «MARTIN! JEG ER IKKE KGB! Jeg veit du har driti deg ut og jeg skal ikke skyte deg men du MÅ TA TELEFON. Det andre driter jeg i». Jeg kjente en Tron som var en usedvanlig god lytter. En Tron som ringte på upassende tidspunkt for å spørre om alt gikk bra. En Tron som lærte meg å takle konflikter og å tilgi folk som driter seg ut. Jeg kjente en Tron som brydde seg om folk. En Tron som kranglet om å få låne deg penger hvis du ikke hadde noen.

Siste gang jeg så Tron Øgrim var på Sentrum Scene første mai hvor han danset glad og full omkring. Det bildet har jeg tenkt å beholde. Og jeg lover å ikke ha buksa på hodet, Tron.

……

Familien til Tron har laget en minneside for Tron Øgrim. I løpet av helgen skal jeg prøve å restaurere Under stein i skogen, Trons side, som Gisle Hannemyr i Klassekampen med rette hevder er Norges første blogg.