Spiritspalte


Martins Motgift and Skriblerier and Spiritspalte18 feb 2010 05:40 pm

Hiphop er en kronisk bitter sjanger. Man skulle tro hele sjangeren egentlig er emo så obligatorisk er bitterheten. Helt siden den var bitteliten.

Nas mener hiphop er død. Jay-Z syns du har på for trendy og trange bukser. (Og Kanye West klikker for hva som helst). Jada, hiphop var bedre før, men sånn har det også vært alltid. Her forleden rota jeg meg igjennom gamle klipp og flyers for å se finne fram ting både til Gatas-boka og «Jester & Don Martin Represent»-videoen. Underveis fant jeg et avisintervju med Gatas Parlament fra 1995 (skjønner du hvor gammal jeg er eller?). I intervjuet hevder en yngre og mer bastant Martin bestemt at hiphop praktisk talt er ferdig og alt var bedre før: «Det går ikke egentlig an å snakke om hardcore rap lenger, for hele sjangeren er så utvannet og kommersialisert at den knapt kan kjennes igjen». I 1995!!

Grinebitchingen gjaldt heldigvis (? dessverre?) ikke bare meg. Undertegnede var på tidspunktet medlem i Tommy Tee klubben «Lice lice baby» for alle som var mot sell out. I 1995! På radioprogrammet Strictly Hiphop hadde han et et fast innslag hvor de knuste cder med wack rap med en diger dingsus noen hadde konstruert av en svinghammer og et pendelaktig fjærsystem. Innslaget var svært populært fordi alle som hørte på allerede var bakoverstrevende nostalgiske. Tees makker Raide sa at alt utgitt etter første albumet til Dr. Dre sin første protege D.O.C. «No one can do it better» (1989) var søppel. Det var altså før D.O.C. sjøl mista stemmen i bilkræsj og i steden måtte skrive tekstene på Dre-låter som vi nå ser på som gamle classic.

Dr Dre og DOCs felles kompanjong MC Ren stikker likevel av med den største biten av den bitre bakoverstreverkaka på låta Mad Scientist fra 1996 hvor han mener at ingen «nowadays don’t come with the funky stuff / That I used to hear in ’83 and ’84 / When shit had to be hardcore«. Alt etter 1984 er bare dritt, mener MC Ren! Inkludert altså alt han sjøl har vært med på av utgivelser, som kom flere år senere.

Noen ganger tenker jeg at rap i sin beste periode maste så mye om sell out, cross over og hva som ikke var hardcore at poprap begynte som en pønk motbølge mot alt maset – fra sånne som meg og heltene våre.

Sånn er det nok ikke. Forskjellen fra da og nå er hvor enda mer ultrakommersialisert og ensretta, ikke bare rap, men hele populærkulturen er blitt. Men for rap sin del finnes det alternativer. Det lages fortsatt mye bra rap, sjøl for de som slutta å følge med for ett, fem, ti eller femten år siden (Men kanskje ikke for MC Ren). Sjøl om mye av den kanskje ikke spilles på de største kanalene. Problemet er mer at det drukner i den overveldene flommen av strømlinjeforma popmusikk og popkultur. Da kan det hende de som synes alt var bedre før sjøl heller skulle bidra til å gjøre nå bedre. Begynn med å undersøke hva det er som beveger seg under radaren, heller enn å kaste bort tida si på å være bitter over at en tidsepoke, som kanskje mest fantes i eget hode fordi man hadde skylapper mot det man ikke likte, er over. Det er en den nemlig ikke. Den bare gjemmer seg for dere som ikke leter. Eller så kan man sitte hjemme og være emo.

(Trykt i Spirit 4/2009)

Martins Motgift and Skriblerier and Spiritspalte16 okt 2009 12:48 pm

Spirit_052009_page14

Trykt i Spirit august 2009. Redigert utdrag fra Gatas Parlaments bok ”Røverhistorier og raptekster».

I de gode gamle dager var trusselen om Frp i regjering så fjern at man spøkte om hva slags rolle man ville spille i geriljakrigen skulle de noensinne komme i posisjon. Carl I. Hagen, mannen kjent som den i Norge med dårligst gangsyn for damer og hårsveiser, prøvde på den tiden alle slags manøvre i forsøk på å finne flere tilhørere som var sure for et eller annet. Hva han skulle være moralsk indignert over har aldri egentlig vært så viktig for Carl Ivar, men hans favorittkort var allerede da innvandring. Hvert år troppet Carl Ivar opp på sentrale steder i Oslo Øst for å holde ”folketaler”. Som regel møtte det opp rundt ti sure grinebitere før å høre på ham, bestående for det meste av gamle gubber opprørt over ”alle disse muhammedanerne”, at det fantes lekeplasser, parker, barnehager og friarealer hvor det kunne vært parkeringsplasser, at nordmarka ikke straksens ble asfaltert eller at man ikke får kjøpt sprit i butikk klokka fem om natta. Og det kom som regel også rundt fire-fem hundre rasende folk for å be ham dra til helvete vekk fra Oslo Øst på 1. mai.

Motdemonstrantene var en solid blanding av organiserte antirasister, lokalbefolkning, innvandrere, mødre med barn, raddiser, arbeidsfolk, studenter, hiphop-kids og eggeproduserende bønder fra Ås.

Sistnevnte kom tydeligvis rett fra jobben sin, for han hadde alltid med seg mange brett med egg han antagelig ikke hadde rukket å legge fra seg før han måtte rekke mot-møtet. Og mer enn villig til å prakke på deg et brett egg eller to. Mange der benyttet seg av tilbudet. I mellomtiden gjorde Carl I. Hagen det han kunne for å snakke om hvor grusomt det var at narkomane alenemødre ikke ble skutt og sendt til Svalbard. Det er ikke riktig å si at han snakket for døve ører, men ørene han snakket til hørte nok mest av alt sine egne ”buuuuu”. Og han snakket mot en forsamling som alle hadde fått hver sitt egg. I det de treffer det snerpete fjeset hans og politiskjoldene rundt gir Stortingsrepresentanten opp.

– Jeg ser nå at det er gatens parlament som styrer dette landet! sa Carl I. Hagen og gikk.

Alle jublet. Og bandet vårt hadde fått et navn.

Martins Motgift and Skriblerier and Spiritspalte17 sep 2009 11:32 am


Eller egentlig hans underbetalte sidekick. Eller, i alle fall nesten.

La oss begynne i det jeg våkner. Jeg våkner naturligvis med dundrende hodepine og det første som slår meg er «herre jemini hvorfor i all verden skal jeg på russetreff?!?». Jeg skal på russetreff fordi jeg er Konsertfantomet, og Busta Rhymes er den siste på lista over rappere jeg ikke kan gå i graven uten å ha sett live i livet. Da 730.no spør om jeg og Goodshit Radio kan gjøre intervju er saken i boks og spagettien Al Dente. Du veit at jeg er El Dante? Jeg er i alle fall Konsertfantomet, og skal til Sandnes hvor drita russ allerede renner bort i øsregnet. Det øser i dusjen, og hodet dunker som om noen hadde parkert en russebuss på badet, med de overpåkosta, overdrevne anleggene avgangskullene har som lydbok til forsøket på å ikke få artium likevel. Må ut av dusjen. Må ut av huset. Må møte han som har intervju-utstyret. Og Bustas DJ Roc Raida (!) skal låne Rane-mikseren min.

Jeg treffer T-banen med en koffert i hver hånd og tom mage. Kjøper en sandwich på Oslo S. Og en kaffe. Og en jus. Jeg må ha den jusen, ellers sprenger hodet! Til min forskrekkelse har jeg ikke fem armer – men to! Det er tre for lite for to kofferter, en jus, en kaffe og en sandwich som jeg må spise løpende. Hvor er utstyrmannen? På vei ned rulletrappa er jeg en balansegrad fra å falle baklengs over ti folk. Et flytog går. To flytog går. Et blir innstilt. Endelig kommer kompis. Jeg kaster meg inn og dørene lukkes. Do. Må på do. Sittende på do ringer telefonen. I det jeg tar telefonen ut av lomma skrur den bevegelsesstyrte vasken seg på. Vann spruter utover meg og ned i buksa. Det er på dette punktet jeg lurer på hva som skiller meg og resten av russen. Dundrende hodepine, ser ut som den flygende hollender og har nå våte boxershorts. Her mangler bare egne russekort.

Gardermoen er fullt av folk og check in stengt. Jeg løper under og rundt sikkerhetskøen. Alle ser surt på mens jeg får saksen konfiskert og spurter mot flyet. Flyet rister som Tor med Hammeren er leder for avholdsbevegelsens straffekomite og nådestøttet nå skal ramme fra uklar himmel. Jeg er ikke helt klar over hva jeg har pakka eller hva jeg skal spørre om.

Jo, forresten, det er jeg. To dager før slapp Busta Rhymes og DJ Scratch gateplata I bullshit you not, den fjerde uoffisielle plata på et år, to uker før albumet kommer. «How many are you, Busta Rhymes?»

Ved landing er alt kaos. Jeg blir først kjørt til Stavanger, så tilbake til flyplassen, deretter til Stavanger en gang til før jeg klokka åtte ankommer Kongeparkens backstage i Sandnes. Jeg, Chirag, Juicy-Chris og Infinity-Kjell havner umiddelbart i diskusjon om favorittrapper. Livlig. Beskjeden som avlyster intervjuet kommer rett før vi forsvinner ut blant fem tusen drita russ for å se konserten.


Her trenger jeg vel ikke forklare at Busta Rhymes fullstendig drepte Kongeparken. I steden vil jeg påpeke at man kan mene hva man vil om hvem som er verdens beste rapper. Men hvem som er verdens beste sidekick er ikke noen diskusjon. Det er Bustas mann Spliff Starr. Uansett hva det er Busta betaler ham er det ikke nok.

Artisttransporten vekk fra Kongeparken stopper i en time når Busta Rhymes, som har med seg en egen gourmetkokk, stikker av med alle bilene for å dra på Burger King. Midt på natta ramler jeg inn i sidekicken, og får det som ender med å bli historiens intervju:

– Yo?, Spliff! You killed it!

– What up my *****! Peace!

Publisert i Spirit, sommeren 2009.

Martins Motgift and Skriblerier and Spiritspalte25 jul 2009 04:04 am

I det stemmen over høytaleranlegget begynner å rope for andre gang skrur jeg demonstrativt iPoden min fra Termanology Watch how it go down til Ut å spraye fra Tommy Tee sin nye Oslo-EP. Ikke fordi jeg vil høre meg selv rappe, men for å benytte anledningen til å høre Aslak si Dem greier ikke engang kjøre banen når det snør / greier ikke fikse billettsystemet før i to tusen og førr mikset sammen med høytalerdamas På grunn av store mengder snø er det stans på alle linjer øst for Brynseng. Det anbefales. Aslaks unektelig retoriske refreng blender sjeldent godt med bakgrunnsstøyen, men det er all grunn til å tro at ikke så mange av de andre femti passasjerene som brått er blitt stuck på Brynseng har Tommy Tee sin nye EP med seg. De ser mye surere ut enn meg, der jeg står med headsettet mitt på mellom det ikke-fungerende billettsystemet og den nye skjermen som forteller hvilken bane som kommer når. Altså nå ingen.

Sporveien, kremt … unnskyld, jeg mener Ruter (sic.), skal ha for at de til slutt har fått tak i et elektronisk system som forteller når banen kommer – som virker! At det elendige, udugelige systemet med blå skjermer, som oftere viste en kombinasjon av et russisk ubåtkompass og et 80-talls kassettskytespill enn et informasjonssystem for kollektivtrafikk, til slutt ble erstatta med noe som faktisk informerer om når banen går er jo bra, selv om det er vanskelig å ikke legge merke til at hele systemet er en kopi av det de har hatt i Stockholm i minst tjue år. En litt dårligere kopi, selvfølgelig. Men at sjefene i Sporveien, beklager, jeg glemmer meg, jeg mener selvfølgelig Ruter (uff), for en gang skyld ser ut til å kjøpt inn noe nytt utstyr som faktisk fungerer er noe å glede seg over. I alle fall for alle oss som har det som en daglig bravade å ramle igjennom Stor-Oslos kollektivtrafikknerve, her i verdens etter sigende mest glamorøse lands hovedstad. Det kan faktisk også se ut som om innkjøpsavdelingen i Ru… (-fuck it! Det navnet er for dumt, og den idiotiske logoen de sikkert har betalt minst en million for at noen i et overbetalt reklamebyrå skulle finne fra over tallet tre på tastaturet sitt er så teit at det ikke engang er noe morsomt; dere heter Sporveien. End of story.) Hvor var vi? Jo,- det virker som om Sporveien for en gang skyld har klart å kjøpe inn noe utstyr som tåler å stå ute på perongene, i motsetning til for eksemepel de med billettsystemene, som det visste seg at var kjøpt inn fra noen som nok hadde produsert det hele for land hvor metroens stasjoner ligger under bakken. (Husker du de billettsystemene eller? Nei, nettopp. De funker nemlig ikke hvis det for eksempel regner, sies det).

Men så skjedde altså det uungåelige. Det ble vinter. Mange av oss husker fra i fjor at det også da var vinter, og at det også da kom snø. Og naturligvis at også da ble Sporveien tatt på senga og kollapsa. Vi ber de reisende benytte reisegarantien meldte dama over Tommy Tee beats. Nesten morsomt, men hun burde nok ikke si opp dagjobben sin som høytaler-roper helt enda.

Likevel, det er jo i alle fall bra at de vil infri reisegarantien sin, tenker jeg. Jeg husker nemlig når det samme skjedde for noen år siden, på den tida hvor linje fem på østsida av Tiggerstaden ble bygget om og mesteparten av Grorudbanens passasjerer måtte kjøre buss for bane. Av helt uforutsette og uforståelige grunner begynte det også det året å snø om vinteren, noe ingen hadde fortalt Sporveien om i forveien. Det vil si, helt uforutsett var det ikke, for mammaen min hadde hørt på nyhetene flere dager før at det skulle snø nettopp den dagen, og bytta til vinterdekk. Det hadde derimot ikke Sporveien, som fortsatt kjørte sine busser med sommerdekk. (Jeg veit ikke om det er mamma som følger ekstra godt med eller Sporveien ekstra dårlig, men jeg foreslo for mamma at hun burde ringe til Sporveien en gang i året fra da av og fortelle at det kom til å bli vinter og snø). Når det helt plutselig snødde og både busser og baner ble rammet av akutt kaos mente Sporveien en periode midt i ettermiddagsrushet at det var naturkatastrofe at det snødde. Om vinteren. I Norge. Derfor gjaldt ikke reisegarantien for alle som brått satt fast på vei hjem fra skole eller jobb.

Det gjorde den altså nå, og det er bra, selv om det jo så klart ikke er mulig å få noen taxi når alle andre også er blitt kasta med brukne vinger ut av reiret samtidig. Så mens jeg begynte å gå nedover mot 37-bussen på Helsfyr bytta jeg til Timbuktus Pendelparanoia på iPoden min. Det är likadant varje gång, jag tar bussen nästa gång.

(Fra Martins Motgift spalta i Spirit, våren 2009).