Skriblerier


politikk and Skriblerier and Uteliv22 okt 2011 09:55 am

byrådslederen for oslo: byradsleder@byr.oslo.kommune.no

Bymiljøetaten: postmottak@bym.oslo.kommune.no

    Jeg skriver for å utrykke min uenighet i å skulle fjerne
    Palestinerleiren ved Jakobskirken. Jeg synes det er urettferdig, og
    dessuten muligvis en tanke ondskapsfullt å skulle rive ned leiern til
    disse heroiske menneskene. Jeg skulle ønske at dere som sitter å
    bestemmer sånne ting kunne sette dere ned å tenke over _hvorfor_ dere
    begynte å engasjere dere i utgangspunktet. Jeg har problemer med å
    akseptere tanken på at den grunnleggende motivasjonen skulle være å
    sitte å følge lover og regler blindt? Har dere ikke begynt å engasjere
    dere i politikk og styre og stell ut ifra en motivasjon om å gjøre
    verden til et bedre sted? Er ikke sånne ting som hjertevarme og
    medmenneskelighet noe av idealene som får oss til å ville kaste inn
    alle kreftene? Jeg skjønner at jeg føler meg fram i blinde her, men
    hvis jeg nå sier at «alle mennesker er like mye verd», eller
    foreksempel «vi må ta vare på de svakeste i samfunnet», har ikke det
    noen resonnans? Jeg klarer ikke helt å skulle skjønne det?
    Jeg oppfatter det sånn at disse palestinerne er av de beste menneskene
    som rører seg på gateplan i Oslos gater. Hver og en av dem er bedre,
    mer offervillig, mer solidarisk og tålmodig enn meg, ihvertfall.
    Initiativet deres er dessuten et eksempel på sånne demokratiske
    protester som kan føre verden et skritt eller to i mer en bra og
    varmere retning. Disse argumentene som blir brukt for å rive leieren
    er åpenbart vikarierende. Her har dere finni fram noen paragrafer som
    kan brukes, heller enn argumentert ærlig med de _egentlige_ grunnene
    til at dere vil ha dem fjerna. Jeg synes det er uærlig, overdrevent
    byråkratisk, og, som tidligere nevnt, en ørlite grann ondskapsfullt.

    Med ønske om medmenneskelighet og omtanke

    Bymiljøetaten bekrefter å ha mottatt e-posten din. Mailen vil bli videresendt aktuell saksbehandler for behandling.

    Med vennlig hilsen

    Bymiljøetaten
    Oslo kommune

Palestinerleiren oppfordrer folk til å møte opp og være med dem hele helga. «Alle er invitert til å delta i en fredelig Sit Inn fra fredag 21. oktober fra klokken 17.00 og frem til politiet kommer og fjerner leiren. Ta med soveposer, varme klær og demonstrasjonslyst.»

(Se også Seher Aydar sin blogg Har Oslo mista kjærligheten?, Facebook-gruppa Mail-kampanje for å hindre fjerning av palestinerleiren, Gatas Parlament på Palestinerleirfestivalen, og de offesielle sidene på Palestinerleiren. Dessuten vil du kanskje sjekke ut Carlos Latuff på Davian Art)

Kule folk and politikk and Skriblerier29 des 2010 10:44 pm

Gatas Parlament hadde sin spede start på Blitz, i likhet med mange av Norges beste band. Derfor var det nesten opplagt at vi dro til UFFA-huset i Trondheim når utfartsånden trakk oss ut. Siden den første konserten vår der i 96 (?) har vi spilt der så ofte vi har greid, og tilsammen så mange ganger at det er uråd å telle. Vi har spilt på UFFA, sovi på Svartlamo´n, og hatt råfeite fester hver enda gang.
UFFA har vært en kulturmotor i Trendheim, men har også hatt et bankende politisk hjerte. Omtrent som oss, med andre ord.
Natt til i går blei UFFA totalskadd i brann.
Derfor tror mange at UFFA nå er dødt. Men UFFA kan ikke dø av en enkel brann! UFFA er ikke bare et hus – det er Ungdom For Frihetlig Aktivitet!

Det er mulig å snu en tragedie til en god sak. Det krever at flere mennesker kaster seg inn i kampen for et sjølstyrt ungdomshus i Trondheim. Det krever hard innsats fra folk i Trondheim – men alternativet er å la alt gå til flammene!

Ungdom For Frihetlig Aktivitet har sendt ut denne pressemeldinga:

    Natt til 29 desember 2010 brant UFFA-huset, ett samlingspunkt for nesten 30 år med sjølstyrt undergrunnskultur. Dette betyr på ingen måte slutten for Norges eldste autonome ungdomshus. Vi har reist oss fra asken før og vi skal gjøre det igjen!

    Etter vårt første allmøte etter brannen ser vi fram til gjenoppreising av nytt hus på gammel tomt. Fram til da trenger vi ett midlertidig sted til aktivisme, kaffe, vaffler og bra musikk på dårlig ghettoblaster!

    Vi skal jobbe hardt og lenge og setter pris på all støtte til å bygge det som skal bli det nye UFFA-huset! Denne prosessen starter vi med en markering utenfor UFFA-huset Torsdag 30.desember klokken 17:00. Vi ønsker alle venner velkommen til å ta del i denne markeringen med oss.

    Med hilsen fra Allmøtet.

    Lo spirito contina

(En liten video fra NRK Trøndelag om brannen, En artikkel fra samme avsender som heter Optimistisk stemning i UFFA-miljøet, UFFA-Huset utbrendt fra Adresseavisa, og hjemmesida til Wikipedia, UFFA)

Martins Motgift and Nyheter and Skriblerier16 apr 2010 10:39 am

Fra Spirit-spalta Martins Motgift i vårnummeret 2010. Foto Thomas Skytterholm.

Tidsmaskinen

– Men, Martin. Det går jo ikke an, sa hun, belærende oppgitt. Brått ble jeg utrolig irritert. – Derfor er det all grunn til å lære fekting, avsluttet jeg resonnementet, mest på trass. De to andre i rommet så rett på meg med blikk som tydelig viste at de ikke kunne forstå hvordan jeg kunne påstå noe sånt.


Continue Reading »

Martins Motgift and Skriblerier and Spiritspalte18 feb 2010 05:40 pm

Hiphop er en kronisk bitter sjanger. Man skulle tro hele sjangeren egentlig er emo så obligatorisk er bitterheten. Helt siden den var bitteliten.

Nas mener hiphop er død. Jay-Z syns du har på for trendy og trange bukser. (Og Kanye West klikker for hva som helst). Jada, hiphop var bedre før, men sånn har det også vært alltid. Her forleden rota jeg meg igjennom gamle klipp og flyers for å se finne fram ting både til Gatas-boka og «Jester & Don Martin Represent»-videoen. Underveis fant jeg et avisintervju med Gatas Parlament fra 1995 (skjønner du hvor gammal jeg er eller?). I intervjuet hevder en yngre og mer bastant Martin bestemt at hiphop praktisk talt er ferdig og alt var bedre før: «Det går ikke egentlig an å snakke om hardcore rap lenger, for hele sjangeren er så utvannet og kommersialisert at den knapt kan kjennes igjen». I 1995!!

Grinebitchingen gjaldt heldigvis (? dessverre?) ikke bare meg. Undertegnede var på tidspunktet medlem i Tommy Tee klubben «Lice lice baby» for alle som var mot sell out. I 1995! På radioprogrammet Strictly Hiphop hadde han et et fast innslag hvor de knuste cder med wack rap med en diger dingsus noen hadde konstruert av en svinghammer og et pendelaktig fjærsystem. Innslaget var svært populært fordi alle som hørte på allerede var bakoverstrevende nostalgiske. Tees makker Raide sa at alt utgitt etter første albumet til Dr. Dre sin første protege D.O.C. «No one can do it better» (1989) var søppel. Det var altså før D.O.C. sjøl mista stemmen i bilkræsj og i steden måtte skrive tekstene på Dre-låter som vi nå ser på som gamle classic.

Dr Dre og DOCs felles kompanjong MC Ren stikker likevel av med den største biten av den bitre bakoverstreverkaka på låta Mad Scientist fra 1996 hvor han mener at ingen «nowadays don’t come with the funky stuff / That I used to hear in ’83 and ’84 / When shit had to be hardcore«. Alt etter 1984 er bare dritt, mener MC Ren! Inkludert altså alt han sjøl har vært med på av utgivelser, som kom flere år senere.

Noen ganger tenker jeg at rap i sin beste periode maste så mye om sell out, cross over og hva som ikke var hardcore at poprap begynte som en pønk motbølge mot alt maset – fra sånne som meg og heltene våre.

Sånn er det nok ikke. Forskjellen fra da og nå er hvor enda mer ultrakommersialisert og ensretta, ikke bare rap, men hele populærkulturen er blitt. Men for rap sin del finnes det alternativer. Det lages fortsatt mye bra rap, sjøl for de som slutta å følge med for ett, fem, ti eller femten år siden (Men kanskje ikke for MC Ren). Sjøl om mye av den kanskje ikke spilles på de største kanalene. Problemet er mer at det drukner i den overveldene flommen av strømlinjeforma popmusikk og popkultur. Da kan det hende de som synes alt var bedre før sjøl heller skulle bidra til å gjøre nå bedre. Begynn med å undersøke hva det er som beveger seg under radaren, heller enn å kaste bort tida si på å være bitter over at en tidsepoke, som kanskje mest fantes i eget hode fordi man hadde skylapper mot det man ikke likte, er over. Det er en den nemlig ikke. Den bare gjemmer seg for dere som ikke leter. Eller så kan man sitte hjemme og være emo.

(Trykt i Spirit 4/2009)

Martins Motgift and Skriblerier and Spiritspalte16 okt 2009 12:48 pm

Spirit_052009_page14

Trykt i Spirit august 2009. Redigert utdrag fra Gatas Parlaments bok ”Røverhistorier og raptekster».

I de gode gamle dager var trusselen om Frp i regjering så fjern at man spøkte om hva slags rolle man ville spille i geriljakrigen skulle de noensinne komme i posisjon. Carl I. Hagen, mannen kjent som den i Norge med dårligst gangsyn for damer og hårsveiser, prøvde på den tiden alle slags manøvre i forsøk på å finne flere tilhørere som var sure for et eller annet. Hva han skulle være moralsk indignert over har aldri egentlig vært så viktig for Carl Ivar, men hans favorittkort var allerede da innvandring. Hvert år troppet Carl Ivar opp på sentrale steder i Oslo Øst for å holde ”folketaler”. Som regel møtte det opp rundt ti sure grinebitere før å høre på ham, bestående for det meste av gamle gubber opprørt over ”alle disse muhammedanerne”, at det fantes lekeplasser, parker, barnehager og friarealer hvor det kunne vært parkeringsplasser, at nordmarka ikke straksens ble asfaltert eller at man ikke får kjøpt sprit i butikk klokka fem om natta. Og det kom som regel også rundt fire-fem hundre rasende folk for å be ham dra til helvete vekk fra Oslo Øst på 1. mai.

Motdemonstrantene var en solid blanding av organiserte antirasister, lokalbefolkning, innvandrere, mødre med barn, raddiser, arbeidsfolk, studenter, hiphop-kids og eggeproduserende bønder fra Ås.

Sistnevnte kom tydeligvis rett fra jobben sin, for han hadde alltid med seg mange brett med egg han antagelig ikke hadde rukket å legge fra seg før han måtte rekke mot-møtet. Og mer enn villig til å prakke på deg et brett egg eller to. Mange der benyttet seg av tilbudet. I mellomtiden gjorde Carl I. Hagen det han kunne for å snakke om hvor grusomt det var at narkomane alenemødre ikke ble skutt og sendt til Svalbard. Det er ikke riktig å si at han snakket for døve ører, men ørene han snakket til hørte nok mest av alt sine egne ”buuuuu”. Og han snakket mot en forsamling som alle hadde fått hver sitt egg. I det de treffer det snerpete fjeset hans og politiskjoldene rundt gir Stortingsrepresentanten opp.

– Jeg ser nå at det er gatens parlament som styrer dette landet! sa Carl I. Hagen og gikk.

Alle jublet. Og bandet vårt hadde fått et navn.

Martins Motgift and Skriblerier and Spiritspalte17 sep 2009 11:32 am


Eller egentlig hans underbetalte sidekick. Eller, i alle fall nesten.

La oss begynne i det jeg våkner. Jeg våkner naturligvis med dundrende hodepine og det første som slår meg er «herre jemini hvorfor i all verden skal jeg på russetreff?!?». Jeg skal på russetreff fordi jeg er Konsertfantomet, og Busta Rhymes er den siste på lista over rappere jeg ikke kan gå i graven uten å ha sett live i livet. Da 730.no spør om jeg og Goodshit Radio kan gjøre intervju er saken i boks og spagettien Al Dente. Du veit at jeg er El Dante? Jeg er i alle fall Konsertfantomet, og skal til Sandnes hvor drita russ allerede renner bort i øsregnet. Det øser i dusjen, og hodet dunker som om noen hadde parkert en russebuss på badet, med de overpåkosta, overdrevne anleggene avgangskullene har som lydbok til forsøket på å ikke få artium likevel. Må ut av dusjen. Må ut av huset. Må møte han som har intervju-utstyret. Og Bustas DJ Roc Raida (!) skal låne Rane-mikseren min.

Jeg treffer T-banen med en koffert i hver hånd og tom mage. Kjøper en sandwich på Oslo S. Og en kaffe. Og en jus. Jeg må ha den jusen, ellers sprenger hodet! Til min forskrekkelse har jeg ikke fem armer – men to! Det er tre for lite for to kofferter, en jus, en kaffe og en sandwich som jeg må spise løpende. Hvor er utstyrmannen? På vei ned rulletrappa er jeg en balansegrad fra å falle baklengs over ti folk. Et flytog går. To flytog går. Et blir innstilt. Endelig kommer kompis. Jeg kaster meg inn og dørene lukkes. Do. Må på do. Sittende på do ringer telefonen. I det jeg tar telefonen ut av lomma skrur den bevegelsesstyrte vasken seg på. Vann spruter utover meg og ned i buksa. Det er på dette punktet jeg lurer på hva som skiller meg og resten av russen. Dundrende hodepine, ser ut som den flygende hollender og har nå våte boxershorts. Her mangler bare egne russekort.

Gardermoen er fullt av folk og check in stengt. Jeg løper under og rundt sikkerhetskøen. Alle ser surt på mens jeg får saksen konfiskert og spurter mot flyet. Flyet rister som Tor med Hammeren er leder for avholdsbevegelsens straffekomite og nådestøttet nå skal ramme fra uklar himmel. Jeg er ikke helt klar over hva jeg har pakka eller hva jeg skal spørre om.

Jo, forresten, det er jeg. To dager før slapp Busta Rhymes og DJ Scratch gateplata I bullshit you not, den fjerde uoffisielle plata på et år, to uker før albumet kommer. «How many are you, Busta Rhymes?»

Ved landing er alt kaos. Jeg blir først kjørt til Stavanger, så tilbake til flyplassen, deretter til Stavanger en gang til før jeg klokka åtte ankommer Kongeparkens backstage i Sandnes. Jeg, Chirag, Juicy-Chris og Infinity-Kjell havner umiddelbart i diskusjon om favorittrapper. Livlig. Beskjeden som avlyster intervjuet kommer rett før vi forsvinner ut blant fem tusen drita russ for å se konserten.


Her trenger jeg vel ikke forklare at Busta Rhymes fullstendig drepte Kongeparken. I steden vil jeg påpeke at man kan mene hva man vil om hvem som er verdens beste rapper. Men hvem som er verdens beste sidekick er ikke noen diskusjon. Det er Bustas mann Spliff Starr. Uansett hva det er Busta betaler ham er det ikke nok.

Artisttransporten vekk fra Kongeparken stopper i en time når Busta Rhymes, som har med seg en egen gourmetkokk, stikker av med alle bilene for å dra på Burger King. Midt på natta ramler jeg inn i sidekicken, og får det som ender med å bli historiens intervju:

– Yo?, Spliff! You killed it!

– What up my *****! Peace!

Publisert i Spirit, sommeren 2009.

Neste side »