Audun Vingers kronikk «Alle skal med» i DN 02.01.12 etterlyser opprør og guts fra norske artister. Han mener at musikklivet er blitt for servilt, trygt og pent. Vinger treffer blink i kritikken, men hans foreskrevne medisin er dårlig.

Vi har en ganske dårlig musikkkritikk i Norge. Dette er skummelt å si som musiker, for er jeg ikke egentlig bare sur for dårlige anmeldelser? Beviser ikke det bare at musikkjournalistene har gjort jobben sin, treffi blink og klart å såre en artist?

Jeg har hatt mine runder med musikkjournalister. Blant dem finnes faglig inkompetente, dårlige oppdratte, og selvfølgelig dårlige penner. Jeg har blitt sur for dårlige anmeldelser. Jeg har blitt misfornøyd med gode, men inkompetente anmeldelser. Etter snart 20 år som musiker har jeg erfaring med alle tenkelige terningkast.

Tyder min motvilje mot musikkjournalister ikke på en sunn distanse og en uavhengighet fra pressekorpset?

Nei. Motviljen fører til at artister blir blinde for innspill. Musikkjournalistene blir uhyre lette å avfeie, og ingenting de sier trenger vi å ta alvorlig. Faglig dårlig musikkjournalistikk svekker musikkritikkens inflytelse, og vi trenger musikkjournalistikk. Rettere sagt: Vi trenger en bedre musikkjournalistikk.

Den nåværende instruksen til musikkjournalistene synes å være som forbruksrådgivere, de skal anbefale og velge blant utgitte produkter. Se på den skarpe og frekke pennen til Thomas Talseth i VG, for eksempel. Se så sint han er, så bitende sarkastisk, og så lynende intelligent. Måten denne godt voksne brautende mannen skjeller ut en stakkars talentløs ungjente som håper at vi skal like sangene hennes minner oss alle om ekte rock’n'roll!

Vingers medisin er mer av det samme; en hardere, mer aggressivt kritisk forbruksrådgiving.

Det sørgelige er at vi trenger musikkjournalistikk. Artister og bransje fokuserer nødvendighvis på sin egen karriere og sin musikk. Hvem skal ha det overordna blikket? Hvem skal peke ut veien framover? Hvem skal påpeke svakheter og mangler for musikklivet i sin helhet? Vinger mener at det vi trenger er «…noen som kan si til Maria Mena og Ingrid Olava: ‘Hold kjeft. Drittkjerring’».

En av de historiske dynamikkene i populærkultur er nettopp at ekte opprør kan erstattes med et overfladisk rampegutt-opprør. I stedet for å si det som trengs å sies i dagens situasjon, så kan artister banne litt ekstra drøyt, spøke med voldtekt, vise uhørt mye hud, eller røre ved andre ufarlige tabuer som kan skape litt av den samme energien. I mangel på opprør etterlyser Vinger dårlig oppførsel. Dårligere oppdratte musikkjournalister.

Maria Mena og Ingrid Olava graver dypt i sjela si og gir oss det absolutt vakreste de klarer. Som takk for denne innsatsen ønsker Vinger seg utskjelling og fornærmelser. Det forsterker den destruktive dynamikken hvor de som skriver om musikk er fiendene til de som lager den. Jeg ønsker meg en musikkritikk som faktisk kan lære artistene noe. Hvis redaksjonene nå absolutt krever terningkast, så bør ihvertfall journalistene sette seg inn i musikken og faktisk dele det de kan med oss.

Og jeg skal dele en hemmelighet med det norske anmelderkorps: grunnen til at vi musikere er (hemmelig) opptatt av anmeldelser, er at vi drømmer om at arbeidet vårt skal bli sett. Vi lengter etter å bli analysert i dybden, at noen skal forstå skivene og lære oss noe om våre egne verk.

Dette har jeg ikke opplevd som musiker, men som forfatter og til og med som oversetter har jeg opplevd det. Jeg tror grunnen til det er at musikkjournalistikken ikke tar seg sjøl helt på alvor. Ikke like på alvor som litteraturkritikken tar seg.

For 2012 håper jeg «drittkjerringene» ikke holder kjeft et øyeblikk, og at musikkjournalistikken tar seg sjøl mer på alvor, så vi andre kan det også.

Elling Fragatas, Gatas Parlament

Aktuelt med Ole Torp 03.01.12 finner du her. Du må spole litt for å komme til Elling-delen.

Program:

Kulturinnslag Queendom
Åpning Roy Pedersen, leder i LO i Oslo
Appell Roar Flåthen, LO-leder
Appell Julia Banda Rasmussen, hovedverneombud i Posten
Kulturinnslag Guro Von Germeten
Appell Tonje Brenna, generalsekretær i AUF
Appell Mandana Yousefi, faglig ungdomssekretær i LO
Kulturinnslag Queendom

Møt opp!



Følgende organisasjoner har tilsluttet seg arrangementet: AUF, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, Norsk Folkehjelp, Blitz, Rødt, Rød Ungdom, Antirasistisk Senter, Palestinerleiren, Press – Redd barna ungdom, Sosialistisk Venstreparti, Sosialistisk Ungdom, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, NTL Sentralforvaltningen, Kvinnefronten, Internasjonale Sosialister, NTLs fylkesutvalg i Oslo, Kvinnegruppa Ottar i Oslo, Samfunnsviterne og Agenda X.

Facebook

Bakomfilmen er laga av fotografen byLTG.
Annovideoen er laga av Akam1k3
Hjertelig milliarder takk til alle som deltok!

(Se også Annovideo behind the scenes på Gatasp, og
Annovideo behind the scenes” på Kingsize)

byrådslederen for oslo: byradsleder@byr.oslo.kommune.no

Bymiljøetaten: postmottak@bym.oslo.kommune.no

Jeg skriver for å utrykke min uenighet i å skulle fjerne
Palestinerleiren ved Jakobskirken. Jeg synes det er urettferdig, og
dessuten muligvis en tanke ondskapsfullt å skulle rive ned leiern til
disse heroiske menneskene. Jeg skulle ønske at dere som sitter å
bestemmer sånne ting kunne sette dere ned å tenke over _hvorfor_ dere
begynte å engasjere dere i utgangspunktet. Jeg har problemer med å
akseptere tanken på at den grunnleggende motivasjonen skulle være å
sitte å følge lover og regler blindt? Har dere ikke begynt å engasjere
dere i politikk og styre og stell ut ifra en motivasjon om å gjøre
verden til et bedre sted? Er ikke sånne ting som hjertevarme og
medmenneskelighet noe av idealene som får oss til å ville kaste inn
alle kreftene? Jeg skjønner at jeg føler meg fram i blinde her, men
hvis jeg nå sier at “alle mennesker er like mye verd”, eller
foreksempel “vi må ta vare på de svakeste i samfunnet”, har ikke det
noen resonnans? Jeg klarer ikke helt å skulle skjønne det?
Jeg oppfatter det sånn at disse palestinerne er av de beste menneskene
som rører seg på gateplan i Oslos gater. Hver og en av dem er bedre,
mer offervillig, mer solidarisk og tålmodig enn meg, ihvertfall.
Initiativet deres er dessuten et eksempel på sånne demokratiske
protester som kan føre verden et skritt eller to i mer en bra og
varmere retning. Disse argumentene som blir brukt for å rive leieren
er åpenbart vikarierende. Her har dere finni fram noen paragrafer som
kan brukes, heller enn argumentert ærlig med de _egentlige_ grunnene
til at dere vil ha dem fjerna. Jeg synes det er uærlig, overdrevent
byråkratisk, og, som tidligere nevnt, en ørlite grann ondskapsfullt.

Med ønske om medmenneskelighet og omtanke

Bymiljøetaten bekrefter å ha mottatt e-posten din. Mailen vil bli videresendt aktuell saksbehandler for behandling.

Med vennlig hilsen

Bymiljøetaten
Oslo kommune

Palestinerleiren oppfordrer folk til å møte opp og være med dem hele helga. “Alle er invitert til å delta i en fredelig Sit Inn fra fredag 21. oktober fra klokken 17.00 og frem til politiet kommer og fjerner leiren. Ta med soveposer, varme klær og demonstrasjonslyst.”

(Se også Seher Aydar sin blogg Har Oslo mista kjærligheten?, Facebook-gruppa Mail-kampanje for å hindre fjerning av palestinerleiren, Gatas Parlament på Palestinerleirfestivalen, og de offesielle sidene på Palestinerleiren. Dessuten vil du kanskje sjekke ut Carlos Latuff på Davian Art)