Audun Vingers kronikk «Alle skal med» i DN 02.01.12 etterlyser opprør og guts fra norske artister. Han mener at musikklivet er blitt for servilt, trygt og pent. Vinger treffer blink i kritikken, men hans foreskrevne medisin er dårlig.
Vi har en ganske dårlig musikkkritikk i Norge. Dette er skummelt å si som musiker, for er jeg ikke egentlig bare sur for dårlige anmeldelser? Beviser ikke det bare at musikkjournalistene har gjort jobben sin, treffi blink og klart å såre en artist?
Jeg har hatt mine runder med musikkjournalister. Blant dem finnes faglig inkompetente, dårlige oppdratte, og selvfølgelig dårlige penner. Jeg har blitt sur for dårlige anmeldelser. Jeg har blitt misfornøyd med gode, men inkompetente anmeldelser. Etter snart 20 år som musiker har jeg erfaring med alle tenkelige terningkast.
Tyder min motvilje mot musikkjournalister ikke på en sunn distanse og en uavhengighet fra pressekorpset?
Nei. Motviljen fører til at artister blir blinde for innspill. Musikkjournalistene blir uhyre lette å avfeie, og ingenting de sier trenger vi å ta alvorlig. Faglig dårlig musikkjournalistikk svekker musikkritikkens inflytelse, og vi trenger musikkjournalistikk. Rettere sagt: Vi trenger en bedre musikkjournalistikk.
Den nåværende instruksen til musikkjournalistene synes å være som forbruksrådgivere, de skal anbefale og velge blant utgitte produkter. Se på den skarpe og frekke pennen til Thomas Talseth i VG, for eksempel. Se så sint han er, så bitende sarkastisk, og så lynende intelligent. Måten denne godt voksne brautende mannen skjeller ut en stakkars talentløs ungjente som håper at vi skal like sangene hennes minner oss alle om ekte rock’n'roll!
Vingers medisin er mer av det samme; en hardere, mer aggressivt kritisk forbruksrådgiving.
Det sørgelige er at vi trenger musikkjournalistikk. Artister og bransje fokuserer nødvendighvis på sin egen karriere og sin musikk. Hvem skal ha det overordna blikket? Hvem skal peke ut veien framover? Hvem skal påpeke svakheter og mangler for musikklivet i sin helhet? Vinger mener at det vi trenger er «…noen som kan si til Maria Mena og Ingrid Olava: ‘Hold kjeft. Drittkjerring’».
En av de historiske dynamikkene i populærkultur er nettopp at ekte opprør kan erstattes med et overfladisk rampegutt-opprør. I stedet for å si det som trengs å sies i dagens situasjon, så kan artister banne litt ekstra drøyt, spøke med voldtekt, vise uhørt mye hud, eller røre ved andre ufarlige tabuer som kan skape litt av den samme energien. I mangel på opprør etterlyser Vinger dårlig oppførsel. Dårligere oppdratte musikkjournalister.
Maria Mena og Ingrid Olava graver dypt i sjela si og gir oss det absolutt vakreste de klarer. Som takk for denne innsatsen ønsker Vinger seg utskjelling og fornærmelser. Det forsterker den destruktive dynamikken hvor de som skriver om musikk er fiendene til de som lager den. Jeg ønsker meg en musikkritikk som faktisk kan lære artistene noe. Hvis redaksjonene nå absolutt krever terningkast, så bør ihvertfall journalistene sette seg inn i musikken og faktisk dele det de kan med oss.
Og jeg skal dele en hemmelighet med det norske anmelderkorps: grunnen til at vi musikere er (hemmelig) opptatt av anmeldelser, er at vi drømmer om at arbeidet vårt skal bli sett. Vi lengter etter å bli analysert i dybden, at noen skal forstå skivene og lære oss noe om våre egne verk.
Dette har jeg ikke opplevd som musiker, men som forfatter og til og med som oversetter har jeg opplevd det. Jeg tror grunnen til det er at musikkjournalistikken ikke tar seg sjøl helt på alvor. Ikke like på alvor som litteraturkritikken tar seg.
For 2012 håper jeg «drittkjerringene» ikke holder kjeft et øyeblikk, og at musikkjournalistikken tar seg sjøl mer på alvor, så vi andre kan det også.
Elling Fragatas, Gatas Parlament
