juni 2007


Intervjuer22 jun 2007 07:04 am

Et kort lite intervju med meg fra Aftenposten tidligere i år dukket opp. Det ble gjort mens vi hengte opp plakater i Groruddalen for 1. mai konserten vår.

Motgift and Musikkvideo and video22 jun 2007 06:48 am


Fra Motgift Ep som jeg og Supa Sayed ga ut i 2006 på vinyl 7″ og cd.

Grorud Granitt, eller egentlig nordmarkitt er en spesiell form for svært hard og rødlig stein som brytes ut på steinknuseriet på Grorud, og er blant annet er brukt i fundamentet på endel større bygninger og skulpturer. Filmet på location i Groruddalen, sommeren 2005.

Produsert av Don Martin
Regi: Don Martin og Martin Lundell
Klipp: Martin Rakkar
Kamera: Jon Lundell, Nils Amund Raknerud, Martin Raknerud og Bjørnar Krogh
Scenografi og design: Mohammed Fadlabi og Martin Lundell
Setsnekker: Jon Lundell
Best boy: Roc Rob aka Bobby Brannmann
Lydteknikker: Benjamin Rakkar
Garderobe: Martin Lundell og Martin Rakkar

Martins Motgift21 jun 2007 05:11 am

(Bildet tatt fra http://www.asylmarsj.no).

Hva skal egentlig til for at norske myndigheter syns det er utrykt nok i et land til at en flyktning derfra skal kunne få asyl hos oss? At vedkommende allerede har blitt torturert til døde i hjemlandet sitt? Noen ganger kan det virke sånn.

Norske myndigheter synes det er trykt nok å sende flyktninger tilbake til Irak. At landet er okkupert av historiens største voldsmaskineri, som blindt famler rundt i en borgerkrig de åpenbart ikke skjønner hverken inn eller ut av mens den ene tortur- og korrupsjonsskandalen etter den andre braser ut av skapet, er tydeligvis intet argument mot at det er greit å tvangsdeportere flyktninger tilbake slagmarken.

Norske myndigheter tvangsutsender folk hjem til Somalia. At landet har vært uten lov og orden i tolv år, at store deler av landet styres av banditter og krigsherrer som farer så brutalt fram at den framvoksende talibanlignende bevegelsen – som at på til nå er i ferd med å få i gang full krig med naboene – nærmest virker som et bra og stabilt alternativ, hindrer ikke norsk politi i å sette folk på flyet tilbake. Norsk politi sjøl tør ikke følge dem ned ditt, men det er nå en annen sak (1).

Norske myndigheter deporterer folk til Afghanistan. Maken til krigsherjet land har historien knapt kjent, hvor den ene tragedien tilsynelatende bare avløses av en ny. Finnes det et herrefolk som ikke har gjort sitt for å ødelegge mulighetene for dette landet til noensinne å bli et fredelig sted?

(Og så kaller Fremskrittspartiet og Rune Gerhardsen oss som protestere mot innvandringspolitikken for naive?)

Selv om norske soldater altså er i krig i Afghanistan mener de samtidig at folk som har risikert sine liv til fots for å komme seg vekk derfra juger når de hevder landet ikke er trykt.

Selv når disse flyktningene sultestreiker for å få bli i Norge, en selvpåført smertefull aksjon som setter egen helse og liv i fare, veit norske politikere og byråkrater bedre enn dem hvordan det er å leve i Afghanistan.

Så nå, etter at 190 av de tidligere sultestreikende afghanerne har blitt tvangsdeportert, har de som norske myndigheter ennå ikke har rukket å kaste ut gått til fots fra Trondheim til Oslo for å demonstrere for hva de mener og hvor seriøst de mener det. En av de gikk pilegrimsleden på krykker under parolen “Ikke send oss tilbake til krigen”. Det slår i alle fall meg at hvis det var helt okei for dem å dra tilbake til Afghanistan, hadde de kanskje funnet på noe litt mer avslappende å bruke tida si på. Når de kom fram til Stortinget i Oslo ventet norsk politi til det ikke var så mange tilskuere før de slo til. (Eller kanskje ventet de bare på at FNs internasjonale markeringsdag for flyktninger var over?)

Hvis det var sånn at det ikke var full krig i Afghanistan, og at store deler av landet ikke var i enten fullstendig lovløshet eller styrt av krigsherrer, hvorfor i all verden holder disse folka på som dette? Hvis du mener så inderlig intenst at du må bo i Norge at du utsetter deg sjøl for alle slags bestrebelser må det jo være en grunn for det. De afghanske flyktningene har gått mye lengre enn det de fleste av oss ville vært villige til for å få fortsette å bo i Norge. Hvorfor skulle de holdt på sånn hvis det ikke var fare for deres liv? For gøy?

Det er ikke fred og fordragelighet i Afghanistan. Tvert imot. Hva skal til for at det er ille nok for norske politikere? Og hvorfor er det så påtvingende viktig å sende disse folka ut av landet vårt?

Les mer om de afghanske flyktningene som nå tvangsdeporteres på deres egen side asylmarsj.no.

(1 Dagsavisen skrev 17. August 2006 at «Norge trosser FNs høykommissær for flyktninger og tvangssender asylsøkere til Somalias hovedstad. Norsk politi våger ikke å ledsage somalierne helt fram av frykt for sine egne liv«. Artikkelen ligger ikke lenger ute på nett.)

Skriblerier12 jun 2007 04:13 am


(Aslak lever farlig. Vi andre har tatt til fornuft. Foto: Ragnild).

Eller: Takk gud for at hip hop kom til Norge.

Eller kanskje ikke gud, når jeg tenker meg om. Det var antageligvis ikke guds fortjeneste. Jeg tror faktisk heller ikke egentlig at gud var spesielt glad for at hip hop kom til Norge. I hvert fall ikke i begynnelsen. Men det var altså ikke poenget. Poenget var at hip hop heldigvis kom til Norge. Hurra! Åssen skulle det ellers gått? Antageligvis hadde befolkningstallet snart vært halvert. I hvert fall en god del lavere. Det tror jeg.

For de som ikke skjønner en lyd av hva jeg fabler om, skal jeg gå grundigere til verks for å forklare hva det er jeg vil enn jeg gjorde i forrige avsnitt, hvor det streng tatt ikke forekom noen forklaring overhodet. Det vil si, det gjorde det, men altså ikke på hva det var og er jeg vil si. Du skjønner kanskje poenget, altså ikke poenget, men det nye poenget om poenget. Men la oss likevel ikke heftes der, men komme oss tilbake til det gamle poenget som jeg planlegger å forklare nå. Poenget er som følger i følgende avsnitt.


Etter at menneskeheten hadde begynt å spre seg utover det som etter hvert kom til å hete Europa, ble også vårt gode land befolket. Ikke veit jeg helt hvorfor noen fant på å bosette seg her, men det gjorde de altså. Flere av disse la etter hvert merke til at det i Norge hvert eneste år, en gang i året (minst!), inntraff, og stadig inntreffer, vinter. Jeg sier stadig, til tross for at det i år, til vinter å være, har vært svært varmt, er det ikke noen tegn på at vinteren har kuttet ut helt. Vinteren har noen fordeler, slik som at man kan kaste snøballer på folk og dynke dem i snøen etter på. Den har også noen ulemper, slik som at folk kan kaste snøballer på deg og dynke deg i snøen etter på. Men enten man ser disse snøballene fra en imøtekommende eller en bortflyvende vinkel, kan alle enes om to ting: Det er kaldt og man fryser på hodet. At man fryser på hodet er uløselig knyttet til at det er kaldt. Det er kaldt nettopp fordi det er vinter. Det er antageligvis gjort alt for lite forskning på hvordan man kunne blitt kvitt denne vinteren en gang for alle, for ingen løsning har enda blitt presentert, meg bekjent. Den eneste måten jeg veit om som kan løse problemet med at man fryser mens man kaster snøball, er å ha på lue. Dette har nordmenn visst i årevis. Vi har som kjent bodd her en stund. Selv vikingene visste at de trengte lue. Riktignok var de mer plaget av steinkasting enn snøballer. Derfor hadde de naturligvis hjelm i stedet, men hvis det ikke var for at de kastet stein i hodet på hverandre, ville de nesten helt sikkert gått med luer i stedet. Lue burde vært vårt nasjonalsymbol. Hva i all verden vi skal med en løve på våpenskjoldet, er for meg ubegripelig, ettersom en løve naturligvis ikke ville overlevd i dette landet. Jeg tror at hvis det var noen som hadde fått for seg den tåpelige ideen å ta med en løve på folkevandring utover i Europa, ville en slik løve snudd og løpt en annen vei med en gang den kom til Norge. Gitt da altså at løven selv ikke forsto nok av norske naturforhold og kultur til å bruke lue. Jeg, på den annen side, kan ikke forstå at folk ikke går med lue til bunad eller dress. Kongen burde hatt lue på hele tiden! (Det har jeg. Vi kommer tilbake det senere).

Men så skjedde det. Jeg husker det godt. Det var like etter at de hvite luene med alles navn på forsvant, uten at jeg tror at det var det som var grunnen. Lue ble ut. Det var ikke tøft å gå med lue lenger. Folk skulle gå ute uten lue. Selv kongen gikk uten lue, ute eller på gallamiddager i New York. Gud bevares! (Eventuelt ikke). Over hele landet var folk nære på med å falle døde om, da de frøs fælt på sine hoder. Skrekk og gru bredde seg, og det var i tillegg svært kaldt, hvilket bidro til den allmenne stemningen av vinter og vemmelse. Åttitallet tok for seg både her og der, og folk gikk med Studioline og alt mulig slags fjas i håret for å henge med i utviklingen. I de fleste vestlige land varte åttitallet langt ut på nittitallet, og under hele denne perioden, tør jeg påstå, gikk folk i mindre grad med luer enn før.


Unge som trodde de var kule gikk ikke med lue. Fordi de misforsto, og trodde det var kult med for eksempel kreppa hår i stedet. I redsel for å virke gammeldags turte heller ikke de i tretti og førtiårsalderen å bruke lue. De som var tretti år var redd for å bli forvekslet med førtiåringene, og førtiåringene gjorde alt de kunne for å virke som om de selv var tretti år og ikke førti. Femtiåringene fulgte førtiåringene på samme måte som førtiåringene fulgte trettiåringene, og på lignende vis som trettiåringene fulgte tjueåringene gjorde også tiåringene som tenåringene og gikk lueløse midt på vinteren. Igjen sto to grupper: De aller minste barna, som etter hvert forsto at de kunne nekte å bruke lue på det allmenne grunnlaget at foreldrene og storesøsknene deres ikke brukte lue, – og de over seksti, som på ingen måte så noe poeng i å adoptere denne idiotiske livsførselen. Sekstiåringene hadde tross alt nok livserfaring til selv å danne egne meninger, eller kanskje oppfattet de det som altfor sent å bytte mening, og deres mening var gjennomgående at på vinteren er det kaldt og da bruker man lue på hodet. Som uheldig var, brakte åttitallet med seg mer enn gelé i håret, Reagan og begredelig musikk – fra og med åttitallet ble det også ut å være gammel, og tidligere overbevisninger i retningen respekt for eldre og lær av de gamle, ble snudd på hodet. At de over seksti og opp hadde lue på hodet fungerte for alle under seksti derfor som en bekreftelse av hvor ukult det var med lue.

Det hele var i ferd med å utvikle seg til en katastrofe. Fordi evolusjonen sjelden slår til over vinteren med nye forandringer, var Norge i ferd med å bli et land med mer ørebetennelse enn løsøre for øvrig. Under åttitallet pendlet jeg selv mellom mitt hjem på Romsås og ørenesehalslegen Dr Hørthe (otalaryngolog) på Linnerud, hvorpå denne til alt hell gå meg dren, mens han av uklare og antagelig ikke relaterte grunner advarte meg mot å drikke melk. Det eneste som kunne sies positivt om denne utviklingen, var at de ugudelige (evt gudelige) mengdene hårspray folk brukte ofte frosset håret og de facto fungerte som hjelm hver gang noen ramlet over ende i ren forfrosselse, eller ble så kalde til sinns at de forvekslet seg selv med en 900 år tidligere utgave og kastet stein.


Men enhver aksjon har som delvis kjent en reaksjon. Og det er omtrent her gud ikke kom inn. Derimot gjorde hip hop det heldigvis, og jeg husker det godt, og lever nå igjen for egenhendig å fortelle om det, nettopp fordi jeg omtrent umiddelbart selv ble rammet. Jeg kan fra denne tiden berette at hip hop var en særs utskjelt aktivitet. Som musikk ble den anklaget for å være en døgnflue, og ofte erklært som ikke fullverdig sjanger. Som kultur ble den uthånt i lokale og nasjonale medier, samt blant geléklistrede ishoder over hele landet. Som klesstil ble den utledd, og på andre måter latterliggjort, ikke bare fordi vi var fornuftige nok til å motsette oss luemangel, men for eksempel også fordi vi nektet å gå med 67,9 % av buksene dratt mellom rumpeballene og helst 4 % inn i analen. Jeg selv, rent personlig, skaffet meg lue umiddelbart. Mine beste venner hadde også lue. Vi gikk med lue, både på tross av, og på grunn av, åttitallskulturens usmakelige lueforakt. Mange av oss, deriblant tidvis ogs
å jeg, kunne finne på å gå med to luer, eller både lue og hettegenser med hette på hodet, eller til og med ved spesielle anledninger, mer enn én lue, og ihvertfall to hettegensere og én hettejakke. I begynnelsen fantes det bare luer med oppbrett, og siden hip hop ikke godkjenner oppbrett som en funksjonell lueaffekt, brettet vi den ned, med det resultatet at lua også befant seg over øynene og man måtte lære seg å se uten å kunne se noen ting. For mange virker dette kanskje som en urimelig påstand, men den er altså sann, og kan i mange tilfeller dokumenteres. Vi gjorde som de svarte i USA, og skaffa oss luer engang i vinteren 1991/1992, og siden da har jeg hatt lue på. Jeg fortsatte, som en god kader, med lue gjennom sommeren 1992, og glemte derfor ikke å bekle meg med lue igjen når høsten og så vinteren kom. Jeg har siden da, med noen få forvirrede avbrudd, vært fornuftig nok til å ha lue på. Høst og vår. Ofte om sommeren, alltid om vinteren. Jeg har i lengre tider sovet med lue, og det eneste av daglige eller subdaglige gjøremål jeg kan verifisere at fungerer dårligere i kombinasjon med lue enn uten, er etter min erfaring å dusje. Men dette er altså ikke en historie om meg selv, men om hvordan hip hop reddet Norge, selv om det altså for eksemplifiseringens skyld er greit å bruke for eksempel meg selv som eksempel.


Folk som skriver anmeldelser, og andre som er rammet av akutt trend, lider som kjent som regel av psykosomatisk forvirring, hvorpå de roter til tingenes faktiske forhold nært konsekvent. Hip hop var heldigvis intet unntak, og der de bedrevitende hevdet en brå død for døgnfluen hip hop, viste det seg etter hvert mer og mer tydelig at hip hop var en flue som var kommet for å lande, ikke bare i sin egen, men også i alle andres supper. Der det før hadde blitt sagt at rap ikke var ordentlig musikk, var det snart ikke igjen noen sjanger som ikke var helt eller delvis infiltrert av nettopp denne Rap. Desperat hyllet de samme trendanalytikerne og anmelderne, som tidligere baksnakket onkadonka-musikk, enhver middelmådig rap-plate de fikk tak i, mens de fomlet rundt etter de nye verdiene, ”Det Ekte”, ”Fra Gata”, mens de hyllet folk som hadde hatt dårligere oppvekstsgrunnlag en dem selv. Sakte, men sikkert erobret hip hop ny grunn, og kampen mellom åttitallet og hip hop entret stadig nye arenaer utover på nittitallet. Sakte, men sikkert tok flere og flere til fornuft og gikk med lue. Sakte, men sikkert mistet L’Oreal sitt kundegrunnlag for hårprodukter. I intervju med Groruddalen Budstikke den 16. februar 2002, uttalte en 16 år gammel gutt at ingen på Romsås lenger hørte på rock eller techno, alle hørte på rap eller rnb. Som god hip hop-tilhenger hadde han naturligvis lue på.


Over alt i samfunnet sprang forandringen fram. Tenåringer som hadde tatt til fornuften og konvertert fra åttitallet til hip hop, iførte seg luer og hettegensere. Stadig flere skoleungdommer gikk med jakke på inne, særlig når fattige Norge i energikrise ble rammet av vinter, og det ble umulig å forhindre at det var kaldt inne også. Tidligere hadde ingen tenkt at slikt gikk an, men nå som hip hop var kommet til riket for fullt, framstod det å ha komplett sett yttertøy på innomhus som en ren selvfølgelighet. Flere av tenåringene ble etterhvert tjueåringer i stedet og fortsatte også da å gå med lue. De andre tjueåringene, desperat på søken etter egen identitet og i overgangskrise mot voksenlivet, tok etter, og møtte oftere og oftere opp i lue for å identifisere seg med sin egen generasjon. De eldste tjueåringene som nærmer seg tretti, og som kjent gjør hva som helst for å framstå som tjuefire, kopierte umiddelbart. Blant trettiåringene brøyt det ut fullstendig panikk og full forvirring. For mange var det uklart om de skulle fortsette med hårspray eller ikke. Noen ble så satt ut av spill at de sprayet seg selv i nesen. Andre forviklinger kom til under mislykkede forsøk på å konvertere til hip hop, hvor ellers sympatiske folk på trettifire og trettiseks kjøpte spraybokser ment for tagging som de så sprayet seg selv med i håret, et slags forsøk på kompromiss mellom hip hop og deres tidligere religion. Blant førti og femtiåringene hersket det et slikt kaos at det er vanskelig å si noe konkret generelt. Jeg veit for eksempel at faren min, som altså er over førti, går med lue mens mange andre i samme aldersgruppe ikke gjør det.

Men det vi i nå veit sikkert er at degenereringen åttitallet brakte til nisselandet Norge i dag er stoppet, og alt tyder på at den nå kjøres i reversj. Folk går med lue på TV. Folk har på lue når de reiser med t-banen. Stadig flere sover med lue (deriblandt faren min), eller har lua på selv når de spiser middag hjemme, eller hvis de går på fest. På Tøyenbadet i Oslo har et antall personer blitt observert med lue av ull i badstueanleggene. Det ligger ikke lenger komarammede rundt og strør i skiløypene omkring i landet fordi de er for dårlig kledd. Både kontoransatte som jobber i banker og kunder som går i banken gjør dette ikledd lue, mens de ler hele veien fram og tilbake av idioter med røde, forfrosne ører på stilk. I Stavanger har det til og med blitt dokumentert at noen har vært i banken iført lue over hele hodet. Få steder kastes det stein på hverandre med mindre dem man kaster på har hjelm. Folk bruker lue om vinteren. Folk bruker lue om høsten. Folk bruker lue om våren. Snart står sommeren for fall før året er fullstendig frigjort forhekselsen. Landet er med andre ord reddet fra den sikre forfrosselse. Den skinnende helten på en hest iført hettegenser og Helly Hansen-hoser heter hip hop.

(Trykt i Filologen, 2005)

Kule folk and video03 jun 2007 01:00 pm


Noen folk jeg veit om har laget filmen «The Lonely Lion». Du finner den på Youtube. Under er også teksten, som jeg har saksa fra samme side.

«The Norwegian word for Lion is Løve.
This is a short speech about Love, loneliness and lions.

I’m a lion, at least that’s what I look like. But I don’t know cause I’m not like other lions. Lions hunt together in prides on the great savannah. Lions are majestic and proud. They protect their family and share what they have with the rest of the lions. I’m just a lonely lion. Lost in the cold concrete jungle. With nothing to share, and no one to share with.

There’s an old African saying that lions are immortal. But if you chase the lion away from its pride, it will grow weaker and weaker, until it eventually dies of solitude.

Oslo is called the city of tigers. Now I can see why. Cause everyone here is so mean and selfish. The tigerses use their claws, they want more and more and more and more. They`re so grrrreeedy. I try to fit in, but it doesn’t feel right, cause we lions are not like that. We have paws, not claws. I want to be loved, I want friendship, family, I want a life. But why would they care about a lonely lion, this is the city of tigers right? Everywhere I go, they stare at me. You don’t belong here they say and perhaps they right.

I have a dream that one day, I will meet with another lion and we`ll run together on the savannah. The grass looks so much greener in Africa you know.

So I have to get up and start looking. Nothing will happen by it self, I have to do something. I must find love somewhere in this city. I’m a proud lion and I can’t give up even if love is hiding from me. I will look under ground, where is the love? And I will look over ground, where is the love? Between all this humans, sir can you help me, have you seen it? Yes!

And it becomes so clear, love is in me. I have to make people happy, and I’m not alone, there are others just like me. Love is all there is».